Hadebra.

Nå er vi bare noen prosenter av oss femti studenter igjen i Hoi An. Jeg driver cafecrawl med eksamensskriving, og sier litt hade til byen og alle som drar innimellom.

I dag begynte jeg dagen med å si hade til min (neiegentligikke)vietnamkjæreste. Jeg husker ikke helt hva han heter, og vi snakker egentlig aldri sammen. Vi forstår hinanden ikke. Likevell, det har vert et fantastisk fohold. Han kom til hotellet mitt i morges og jeg kjøpte en t-skjorte av han og vi sa hadebra. Dvs han tok et bilde av meg og jeg tok et av han.

Noe som var nesten like trist (og som jeg bare nevner i tilfelle di leser dette) var da Adriane, Ane, Vilde, Mari og Annikken dro i dag. Til Laos. Men heldigvis skal vi sees igjen snart!

Sa også hade til verdens beste resepsjonist, queene, fra mitt gamle hotell. 'Ida, why are you so happy, you leave me today you should not be' Jeg digger queene. Så måtte jeg bytte hotell, til et 18kroners natten hotell. Selv her er det billig og vi får det vi betaler for. Men jeg flytter inn med Una og Thea så det blir bra. Og di har lagt det skikkelig hjemmekoselig på rommet og jeg får tilogmed låne neglelakk av Thea. 

Nå skal jeg spise siste måltid med Maria. Oida det var en tristifiserende metafor. Maria sin far var første person jeg møtte som hadde noen relasjon til dette studiet. På gardemoen, uten noe telefonnummer, møtested eller at jeg visste hvordan han så ut og han hvordan jeg så ut. Heldigvis var det ikke så mange forvirra jenter på 19 med 80-talls backpackersekk å velge i. Bonustrack.

Lover ta hensyn til halve målgruppen min, travle eksamenslesere, med bilder på neste innlegg!