This is it

Jeg gleder meg til å drikke vann fra springen på Klepp, sove med dyne og høre vinden ule utfor vinduet, å kjøre bil og ikke noe tuk tuk eller motobike. Spise norsk mat med kniv og gaffel. Ha et hus med kjøkken, stue og gang. Å unngå misforståelser på grunn av språk. 

For eksempel da jeg skulle klippe meg i går og presiserte at det bare skulle stusses litt og så lite som mulig, før jeg så ti centimeter lange lokker på gulvet.. Eller da jeg våknet i dag, mye tidligere enn jeg hadde tenkt å stå opp, av en ulende ringetone og resepsjonsdamen som sa at nå sto taxien og ventet på oss. Vi drar i morgen.. 

Ja, i morgen tidlig vinker jeg og Vietnam hade, og trettisyv timer senere befinner vi oss i Norge. Jeg gleder meg til å se igjen det jeg savner mest av alt, famile og venner som jeg har savnet på reisen.

Samtidig vil jeg nok savne Vietnam. Det at det er sosialt akseptert å spille høy musikk fra sin egen mobil og digge til dette i en kø. At det ikke skal så mye til, litt karoke så er det fest. Primitiviteten og den ikke-individualistiske tankegangen. At det aldri er tomt, men alltid skjer noe. Sikkert også maten og varmen etter hvert. For ikke å nevne alle di fantastiske folkene på studiet, mine nydelige reisekompanjonger og alt vi har møtt på i Hoi An og på reisen.

Og tenk at jeg har hoppet over høsten og kommer rett inn i favorittmåneden med julegøy og adventstid. Jeg forventer jo ikke at det er winterwonderland på klepp akkurat, men en adventsstake, en julekalender, og en strikkajumper ville satt litt stemningen. Dagen etter jeg komme hjem begynner jeg i jobb på SFO og så skal vi på julegrøt. Sikkert temmelig forfryst, forvirra, kultursjokkert og jetlagget, men jeg kommer vertfall hjem.

Så nå er jeg klar for en siste dag i short og t-skjorte, siste dag med millioner i lommeboken, og nudler mellom spisepinnene. 

Vi snakkes snart <3<3<3<3<3